Stamsund altså!

Familietid er trivelig og nå er vi i Stamsund og møter det aller nyeste tilskuddet i vår familie. Barnebarn er virkelig det triveligste som finnes, og jeg er heldig og har tre! På grunn av avstand møter vi ikke så ofte de to yngste, men med både snap og messenger får vi fulgt med og hatt kontakt. 

I formiddag har vi ruslet en runde i Stamsund havn, fotografert, sett på båter og trivelige rorbuer. Turen ble ikke så lang, men vi fikk masse frisk luft. Jeg forsøker stadig ta bedre bilder med mobilen, men synes det er vanskelig. Noen ganger tror jeg det er mobilkameraet som er for dårlig, men det er nok bare en unnskyldning. Har fått mange gode tips til bruk av mobilkamera i et lite zoom-foredrag med fotograf Mona Nordøy, og må nok lese igjennom noe av det hun gikk igjennom med oss igjen.

Stamsund i Lofoten. Fjell, sjø, stor himmel.

Dette bildet er tatt like etter klokka 11 i dag. Sola er her, men nesten gjemt bak skyene

.

Rekker med trivelige rorbuer med smale "gater" i mellom. Disse er nok ikke så gamle, men stemningen og opplevelsen, var som om dette hadde stått lenge. Steinmurer og trapper, smale smug ned til sjøen. Trivelig, men veldig stille og tomt nå i januar.

Rorbuer kan også speiles i blank sjø.

Mitt inntrykk av Stamsund. Båter, rorbuer og sjø, omkranset av bratte fjell.

Å, kom igjen 2023!

 

Nytt år og nye muligheter! Så lett og enkelt, men likevel ikke uten utfordringer. Nytt år er hver gang en tid for å reflektere, men også legge nye planer. Og jeg har lagt mange planer! 

I fjor var første året jeg førte strikkejournal, og det har jeg faktisk hatt det mye trivelig med. Mer enn jeg trodde, faktisk! Jeg har notert, ført litt statistikk og fargelagt. Jeg har ikke telt hvor mye garn jeg har kjøpt, brukt, eller gitt bort, men fjoråret startet med å telle opp garnlageret. Lageret har nok økt litt, men det er jeg bekvem med. Det er blitt strikket en del og en liten opptelling viser ca. 40 ferdige prosjekter i ulik størrelse. Jeg har kjøpt ny strikkejournal og gleder meg til å fortsette skrive.

Gensere/jakker voksen x 7

Gensere/jakker barn x 9

Sokker x 8

Sokker barn x1

Sjal/skjerf/halser x 5

Votter x 2

Votter barn x 2

Luer x 2

Babyplagg x 4

Nytt år gir meg alltid et puff til å legge planer for å komme meg mer ut i frisk luft. I år har jeg blitt inspirert av flere, som på Facebook deler bilder og teller turer. I dag har jeg delt min første tur i 2023 1/100. 

100 turer på ett år er ambisiøst for min del, men jeg håper det blir lettere å motivere meg selv til å gå luftetur! Dagens tur gikk rundt i boligfeltet og om sentrum. Kald luft, men det var viktig å starte!

Men sånn ellers, håper jeg året blir et godt år. At jeg får være frisk og får gjøre så mye som mulig ut av de dagene som kommer. Gleder meg over at familien har fått enda et tilskudd - og nå teller vi tre barnebarn! 

Tenker tilbake på 2022 og føler meg heldig. Jeg er frisk, har et arbeid som er spennende og utfordrende, mer lesestoff enn jeg rekker lese, og garn som skal bli til fargerike plagg. Så, kom igjen, 2023!

Strikkelykke

Ja, hva er strikkelykke? Langsom strikking, strikke ferdig noe, legge opp nytt, strikke noe utfordrende eller strikke noe hvor du lærer noe nytt? Eller alt på en gang? Jeg synes stadig stikking er trivelig og opplever "strikkelykke"!

Akkurat nå har min strikkelykke inneholdt mye av beskrivelsene over. Langsom strikking, strikke ferdig og lært noe nytt.

Om kort tid blir vi besteforeldre for tredje gang, og jeg har strikket en liten jakke og bukse - hentesett - til nykomlingen. 

Jakken er Sorgenfri omslagsjakke, buksa er strikket uten oppskrift, men har beregnet maskeantall fra jakken. Jakken er designet av Guri i Indiblomst og kommer i mange versjoner til mange størrelser, også voksen. Skikkelig artig jakke å strikke! Her var det også tips til nye måter å strikke pene kantmasker og avfelling. Dette er nok et mønster jeg kommer tilbake til flere ganger. Både for selve mønsteret, men spesielt for de nye teknikkene!

Garnet jeg har brukt er Vesle Trønder fra Selbu Spinneri. Vesle Trønder er en blanding av norsk merino og norsk kvit sau, og er et tynt og mykt garn. Garnet er sjarmerende ujevnt spunnet, noe som gir liv i plagget. Jeg har brukt litt over 100 gram til settet, og har litt mer igjen til tilbehør.

Nå gjenstår å få pakket og postet dette, så det kommer fram i Lofoten tidsnok!

Søndagen

Søndager er familiedager for oss, og gjerne kombinert med en tur ut i nærområdet. Nærområdet er gjerne Sæterdalen, dalen mellom Hovin og Løkken Verk, og i dette området finnes mange fine turmål og veier å gå. Denne søndagen ble vi med noen av de mest rutinerte turgåerne i Sæterdalen jeg vet om, mine foreldre på 82 og 83 år. De er sprekere enn meg...

En av deres favoritturer er i Vargdalen, og det ble dagens tur. Jeg har ikke gått der på lenge, og siden yr.no meldte litt sol, skulle dette bli en fin mulighet til å røre på seg samtidig som jeg fikk tatt litt bilder.

Har alltid likt ta bilder, men jeg får veldig variert resultat. Så nå har jeg hørt et foredrag, eller rettere deltatt i et rom på zoom, hvor fotograf Mona Nordøy delte tips til hvordan ta bedre bilder med mobilkamera. Mye jeg ikke klarer nyttegjøre meg, men jeg lærer litt etter litt, og i dag har jeg testet litt innstillinger og måter å fjerne solrefleksjon. Ikke alltid like lett...

Pulverrødbeger - så mange sorter mose, med så mange fine navn!

Selv om sola ikke bidro noe særlig, synes jeg naturens farger er de aller fineste!

Silkekjuke - ikke visste jeg hvor mange typer kjuker det finnes, og med så mange fine navn!
Nattens frost har laget ekstra dekor.

Fin bekk.

Frostroser på en liten dam.

Nesten tilbake ved parkeringsplassen ble vi litt for nær denne dama! Vi hadde hørt hund som bjeffet noen ganger og et skudd, men begge deler på lang avstand. Vi snakket om både elgjakt og harejakt, og plutselig hørtes hunden veldig nært. Ut av skogen rett ved oss kommer både elgku og hund i stor fart, løper ved siden av veien noen meter ved oss, og så innover skogen igjen. At jeg fikk knipset bilde med elg i fokus er et mysterium, for jeg er ikke så glad i å være så nær de. Ikke de levende elgene i hvertfall. Hunden, trolig en jamthund, forsvant etter elgen uten at jeg fikk festet den til *plata*. Artig opplevelse, selv om jeg gikk litt ekstra raskt ned til bilen ;)

Søndagskvelden skal nå brukes til avslapping og strikking. Et lite hentesett til vårt kommende barnebarn er på pinnene, og det bør prioriteres nå. Mer strikk blir nok å finne her på bloggen etter hvert.

En fri

Det er så mye å oppleve, se og lære! Onsdagens tur til Trondheim og Hanna Ryggen Triennale 2022 ble en flott dag! Sol. kafé-besøk, byliv og det viktigste; kunsten. Det er vanskelig beskrive opplevelsen av å se Hanna Ryggens billedvever, men det gir i hvert fall lyst til å se mer!

Det er lett å se at Hanna Ryggens bakgrunn som kunstmaler kommer til uttrykk i hvordan hun vever og bruker farger. Sterke farger og kontraster, men også mykere overganger og nyanser av samme farge. Bildene, eller rettere sagt vevnadene, er beskrivende og uttrykksfulle. Fulle av detaljer og meninger. Jeg har nettopp lest ferdig boka Hanna Ryggen, En fri, av Marit Paasche, som kom ut i 2016, og er glad jeg leste den før jeg så utstillingen. Boken gir en beskrivelse av under hvilken tid og forhold, vevnadene i perioden 1933-1958 ble til. En tid da å være kunstmaler ble vel ansett, men vev var håndverk, forlot hun malingen og lærte seg vev, samt spinning og plantefarging. 

Sitat fra intervju i Adresseavisen 1930: "Som en maler står foran sitt tomme lerret mener jeg billedveversken skal sitte foran sin vev, uten mønster, uten ytre hjelpemidler. Som maleren ut av sin fantasi skaper på lerretet, vil jeg veversken skal skape veven ut av sin fantasi. Først da blir nemlig veving en kunst!"

Og kunst laget hun! 

Jeg tok noen bilder inne på museet, men de yter ikke vevnadene noen slags rettferdighet, så du må selv gå å se de.

Vi lever på en stjerne 1958. Hanna Ryggen startet veve dette etter at hennes ektemann døde i 1956. 2 år med spinning, farging og veving. 3x4 meter stort, og hang på sin faste plass i Høyblokka den 22. juli 2011. Teppet ble skadet i eksplosjonen, men er reparert og renset. At det var akkurat dette teppet som hang i Høyblokka og ble skadet, gir det en ekstra dimensjon - Vi lever på en stjerne.

Grå figur. 1961. Usikkerhet, krig og masseødeleggelsesvåpen, hva gjør det med oss?

Liselotte Hermann halshuggen. 1938.
Tyske Liselotte Hermann arbeidet på 30-tallet for en kommunistisk barneorganisasjon, og hennes mann skal ha signert et opprop med tittelen " Forsvar av demokratiske rettigheter og frihet"i 1933. Dette gjorde at hun ble utestengt fra universitetet i Stuttgart hvor hun studerte, og hennes mann ble henrettet av Gestapo. Liselotte Hermann som nå var enslig mor, fortsatte sitt illegale, politiske liv i kampen mot nazistene. I 1935 ble hun arrestert og anklaget for landsforræderi, og etter to år i fengsel faller dommen, hun skal halshugges. Dette vakte stor oppmerksomhet, også i Norge, og særlig mange kvinneorganisasjoner engasjerte seg for Liselotte Hermanns sak. Nevnt i boken er Det Norske Arbeiderpartis kvinnesekretariat, som i 1938 talt 50 000 medlemmer, som sendte protest til Tyskland med krav om frifinnelse.
Hanna Ryggen siteres i et intervju at hun har lest om Liselotte Hermann og hvilken behandling hun fikk i fengselet og om henrettelsen. I veven vises en idyll med mor og barn sammen, og fortvilelse i fengslet med kun barnetøy i armene. 

Hanna Ryggen ga nok aldri opp troen på likhet, frihet og solidaritet, og i flere av hennes vevnader er uttrykkene politiske. Halshuggingen var brutal og gjør stort inntrykk. "Det er voldsomt å skille hodet fra kroppen. Det reduserer mennesket eller dyret til en ting, en gjenstand."

Prokrastinere... eller...

 Nok ei helg er snart slutt uten at jeg har gjort noe av det jeg har planlagt. Har gjort andre ting i stedet. Ambisjonene er ofte store, både når det gjelder aktiviteter, lesing og strikking, men jeg er god til å prokrastinere. Prokrastinering er en av tingene jeg er god til! 

I dag prokrastinerte jeg trimtur, unnskyldningen var drittvær, og det ble formiddagskaffe hos mamma og pappa. Dit går turen ofte på søndags formiddag, uansett. I tillegg til kaffe og prat, fikk vi testet mammas nye steketakke. Hun hadde forberedt deig og skulle steke lefser, og jeg var heldig og kunne hjelpe til med stekingen. Trivelig stund ble det!

Gode lefser også!

Så trivelig å bake sammen med mamma - lenge siden sist!

Vi ble så fornøyd med resultatet!

Dagen har ellers gått med til å prokrastinere å ta bilder av ferdigstrikk. Ambisjonen er jo å ha bilder av ferdigstrikk både til blogg og Instagram, men jeg rakk det ikke i dag heller.... rett nok har det regnet, snødd og vært litt vind, men innimellom også noen fine solgløtt! Rakk jeg bruke lyset? Nope...

Dette er nok meg i et nøtteskall.... rekker aldri starte det jeg har planlagt. Jo da, jeg er ikke helt håpløs, men jeg er veldig god til å utsette ting. Utsette ting jeg vet jeg burde gjort. 

Her kunne jeg ramset opp i det uendelige, ting jeg burde, skulle ha, tenkte gjøre..., men det er ikke så motiverende. 

Det som ikke skal prokrastineres er lesingen av boka "Hanna Ryggen: en fri" av Marit Paasche. Jeg har lest den en gang tidligere, men nå er lesingen er forberedelse til onsdag. Onsdag skal jeg se utstillingen Hanna Ryggen Triennale Anti-monument i Trondheim - det er planen i hvert fall. Jeg har sett mange av teppene hennes tidligere, både i Trondheim og på Ørland, men det er så mye mer å se. 

Hanna Ryggen var feminist og humanist, anti-militarist og anti-fascist, og brukte billedvev som uttrykksform. Hennes kunst er så sterk og ofte politisk i uttrykket, og med vevnad i plantefarget, håndspunnet ull, er det både spenning og historie. 

Lesetips på nett:

https://no.wikipedia.org/wiki/Hannah_Ryggen

https://nkim.no/hannah-ryggen-salen

https://snl.no/Hannah_Ryggen

Prokrastinere = utsette

Ønsker meg vår

I dag ble søndagsturen biltur. Oftest benyttes søndagene til tur ut i nærområdet, men i dag følte vi for å føle på vår. ønsket se noe annet, noe annet enn snøhauger og is...

Turen gikk til Hitra, og vi har sett på sommerhus vi skal leie, hyttetomter (ja, ikke vi, vi har hytte), kjente plasser og nye veier. Vi har gått på hauan, tantes ord for knausene og haugene som utgjør naturen/terrenget langs kysten, og vi har nytt vår og følelsen av sol i ansiktet! Så godt å se at det finnes en vår i sikte, selv om det er mye snø her i innlandet enda.

Er ikke dette det vakreste synet når snøen nettopp har forsvunnet? Hestehov, Leirfivel, Lerskrepp - mange navn på denne varsleren om vår. 

Flott utsikt, inne i en liten fjord. 

Denne fine gjengen passerte vi nordvest på Hitra. Sjekk den flotte brune med horn! Det var en hel rekke med dyr, og noen av de stilte seg pent opp for fotografen.  Bildet er tatt ut gjennom bilvinduet.

Heldig er vi, som har hatt en trivelig dag med tre generasjoner sammen. 

Hjemme igjen kunne vi konstatere at det er en stund til hestehoven blomstrer og det er fortsatt for tidlig å starte så tomat og agurk for utplanting i drivhuset.

Ja, og bålpanna stikker så vidt ut av snøhaugen, men der er det lagt opp litt ekstra snø nå veien brøytes.